Når graderstokken viser 40 grader blir alt litt annerledes. Til og med magnetstripa på betalingskortet fikk solstikk på Kreta.

Før sa vi at om sommeren traff man mer steinkjerfolk på Karl Johans gate i Oslo enn i Kongens gate i Steinkjer. Det var da vi hadde sommerjobb og kjørte post i Oslo eller arbeidet på sykehus. Nå må vi til det stedsuspesifikke Syden for å treffe steinkjerfolk. Jeg var i Syden nylig, og bare i den gata jeg vanket traff jeg blant annet en pensjonert steinkjerslakter og en herværende rektor.

Vi blir litt annerledes når temperaturen er 40 grader i skyggen: tærne stikker ut av skoene, buksa går bare ned til knærne, vi bruker skjermhuv (caps), hudfargen blir som det danske flagget: rød med hvite striper - og vi drikker mye.

Og så bærer mange av oss det vi har med oss i ei veske rundt midja. Ja for mangel på klær fører også til mangel på lommer, og vi har fått streng beskjed om å passe på det som er av verdi når vi er i Syden. Jeg har også ei sånn veske når jeg er i Syden. Ei med mange rom. Så mange rom at når du har lagt noe ned i veska er det vanskelig å finne det igjen. Derfor har jeg system i sysakene. Myntene i ytterste rom, hotellromnøkkelen i det nest ytterste, betalingskortet, sedlene osv. Sånn gjorde jeg det også i år.

Romnøkkelen i år var av det nymotens slaget, en sånn en som du må stikke i noe på veggen for å få lys på rommet. Er nok en effektiv måte å spare strøm på når man har lyshungrige nordmenn som gjester. Vi er sikkert Europas råeste til å bruke strøm, bortskjemte som vi er med billig elektrisitet. Oppdaget for øvrig et annet effektivt energisparingstiltak i år. Rørleggeren hadde koblet enkelte kraner motsatt: rødt var kaldt og blått varmt. Det var flere i mitt reisefølge som brukte neste hele oppholdet på å oppdage det. Vi har klokketro på bruksanvisning vi, ja.

Men den hotellnøkkelen var mer moderne enn som så. Inne i den plata som jeg stakk i veggen var det noe teknisk noe. Jeg fikk bange anelser når småeuroene, de minste myntene, plutselig sto fast på bakveggen i veska som perler på ei snor. Noe var magnetisk. På andre siden av nøkkelen lå betalingskortet mitt. Og hotellnøkkelen og betalingskortet gikk ikke godt overens. Nøkkelen ruska til magnetstripa, så da jeg stakk kortet inn i pengeautomaten kom det sporenstreks uti igjen, og det blinket spørsmålstegn på skjermen. Ugreitt!! Det var en lærepenge. At magneter og betalingskort ikke går i lag. Det vil si, det visste jeg, men jeg lærte at nymotens romnøkler kan være magnetiske.

Jeg har hatt plastikkpenger i snart en mannsalder og på de 30 årene har jeg aldri hatt noe trøbbel med kortet, unntatt første gangen jeg brukte kortet. Jeg skulle i embets medfør til London og hadde utstyrt meg med mitt første betalingskort. Etter å ha kommet vel fram, skulle jeg betale middagen med mitt nye kort. Alt gikk bra helt til kelnerne så på det jeg hadde skrevet på kupongen. Falsk underskrift, sa han og beslagla kortet. Etter mye argumentering og gestikulering fikk jeg prøve å skrive navnet mitt på nytt. Jeg husket fornavnet mitt og ikke bare forbokstaven, og takk og pris – kelneren godkjente underskrifta. Den kvelden lærte jeg at signaturen på kupongen og kortet må være likedan. Det har jeg aldri glemt. Nå lærte jeg noe om magnetisme.

Jo, man blir klokere av å ta seg ut.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.