Kan man vente at et firespannet styrer seg selv mot målet, i perfekt samspill, hvis kusken slipper tømmene?

Jeg er glad i å kjøre hest og vogn. Ikke det at jeg er så flink, men jeg har to kjørehester og har gått på noen kurs. En artig hobby, som jeg gjerne kobler av fra jobben med.

Skjønt - mens jeg holder tømmene lærer jeg også ting som hjelper meg å forstå ganske viktige ting i arbeidslivet.

Dyktige kusker går ikke av vegen for å spenne både to, fire eller til og med seks hester foran vogna på en gang. Selv veier kusken kanskje 80 kilo. Det sier seg selv at om muskler og kjøttvekt fikk rå har ikke kusken en sjanse. Det som holder spannet på vegen er godt lederskap: Tydelige signaler gjennom tømmer, pisk og stemme, konsistens i utdeling av ris og ros og ikke minst rettferdighet og klokskap når det gjelder å stille krav. Dessuten hjelper det veldig at kusken faktisk vet hvor han skal hen! Fire hester som traver avspent og elegant på tømmen i samme retning er et utrolig vakkert syn, men de trenger kusken sin for å få det til. Tenk deg hester på 5-600 kilo som drar innbitt i hver sin retning? Eller enda verre: Begynner å slåss innbyrdes i spannet om hvem som er sjefen?

En arbeidsplass likner på et spann med hester forspent ei vogn. Lik spannet har alle organisasjoner og arbeidsplasser et mål og en retning de skal ”kjøre” mot – det er en grunn til at de eksisterer. Lik hestene så har de som jobber der mange krefter og av og til sterke, egne meninger. Men noen er satt til å være ledere og sette retning på spannet, til å sørge for at alle arbeidstakere og mellomledere drar samme veg, trives og yter sitt beste etter evne. Kusken, eller lederen, er den som både oppmuntrer slitne hester, styrer spannet klart av farlige situasjoner og gir korreks, veiledning og tydelige signaler når det trengs.

Det blir forferdelig på en arbeidsplass hvis lederen slipper tømmene og sier til spannet sitt at ”Dere får bare kjøre i veg og forsøke å bli enige om vegen som best dere kan – jeg vil ikke styre dere”. Når alle drar i ulik retning beveger organisasjonen seg i ring eller ikke i det hele tatt. Spannet slåss om makt seg i mellom, og ”hestene” må leve med verkende sår etter bitt og spark. Verken god eller dårlig oppførsel får noen konsekvens og gode, arbeidsvillige kjørehester ødelegges. På arbeidsplassen resulterer lederens atferd i dårlig arbeidsmiljø, en meningsløs arbeidshverdag og at organisasjonen ikke når målene sine. I firspannet kan det i tillegg resultere i fatale ulykker med løpske hester.

Jeg kjører med bare en hest spent for vogna. Det er omtrent der mitt kompetansenivå som kusk ligger, og selv om jeg beundrer dyktige to- og firspannkusker så kjenner jeg min egen begrensning. Min ene hest og jeg kjører trygt og sikkert, og kanskje prøver jeg med tospann en gang når jeg føler meg klar. Jeg tror nemlig at det er lurt å starte med lederskap i det små – med en hest og ei enkel kjerre slik at jeg faktisk er i stand til å ta ansvar for sikkerheten, arbeidsmiljøet og prestasjonene til spannet mitt.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.