Er det sånn at feite folk legger mer vekt på trivsel i dag enn trivsel i morgen – og er det så dumt da?

For ei tid siden leste jeg i Trønder-Avisa at HUNT-forskerne sier at vi er for feite. Feit er du når du har en kroppsmasseindeks på over 30 - som beregnes slik: vekt (kg) delt på høyde (m) multiplisert med høgde (m). Jeg kom til å tenke på et sommerbrev fra professor Isachsen hvor han drodlet rundt begrepet rasjonalitet.

Begrepet rasjonalitet har jeg alltid hatt problemer med. Det er egentlig ganske alvorlig. For jeg er økonom, og rasjonalitet er økonomiens grunnbegrep framfor noen. Økonomi er oppskrifter på hvordan man kan ta beslutninger og her legger man gjerne til grunn rasjonelle aktører. Interessant forresten at mye av forskningen inn økonomi omhandler hva som skjer når man ikke er rasjonell. I 1978 fikk Herbert Simon Nobelprisen i økonomi for sin forskning på begrenset rasjonalitet.

Hva menes med rasjonell? At folk opptrer hensiktsmessig for i størst mulig grad å innfri mål. Men om du har full kunnskap om handlingsalternativene og kjenner konsekvensene eller resultatene av hvert enkelt alternativ, blir det ikke da slik at alle alltid er fullt ut rasjonelle?

Hvorfor finnes det da feite folk? Spiser man for mye, blir man feit. Det kan forringe livskvaliteten på andre områder. Om målet er å være i rimelig god form, ha god helse, ta seg godt ut eller å leve lenge i landet, er det lite formålstjenlig å spise for mye. Men er det lite rasjonelt?

Den øyeblikkelige behovstilfredsstillelsen ved ikke å være sulten, av å putte i seg en sjokolade, blir prioritert framfor det langsiktige målet om å holde vekten nede, eller leve lenge. Rasjonalitetens beslutningsregel nummer en er: måloppfyllelse nå, er bedre enn måloppfyllelse senere. Det må da være slik at målkonflikten inne i oss – ikke sulten nå versus ikke tykkere senere – løses til fordel for det kortsiktige. Med andre ord: Feite folk er rasjonelle. De har bare en høyere diskonteringsfaktor enn de slanke – dvs. legger mer vekt på goder i dag enn goder i morgen.

Høg diskonteringsfaktor gjør det lettere å forstå forskernes funn om at:
• vekten har tendens til å stige med alderen (har kort tid igjen å leve)
• det blir stadig flere feite kvinner (mer likestilte)
• overvekta øker mest blant menn (mest kortsiktig i tenkinga (?))

Har man innsikt i konsekvensene, og vet hva man gjør, er det å spise godt rasjonelt. Problemet er hvordan målkonfliktene løses – både de målene som er inni oss og de som eventuelt er mellom oss. Hva vi vurderer som lurt og dumt har noe med mål og felles mål å gjøre. Hvis målet ditt er å leve lenge, og målet mitt er å være god og mett, så kan min spising oppleves ufornuftig for deg, men fornuftig for meg.

Attpåtil er vi blitt det forskerne kaller postmoderne beslutningstaker. Enkelt sagt er det at vi oppfører oss ikke-fornuftig, og påberoper oss det som en rettighet og samtidig krever fritak fra konsekvensene. Litt som når noen som vet at røyking er helsefarlig, men røyker og blir syk – og forventer gratis blålyslegebehandling. Eller at det er din skyld at jeg gjør dumme valg fordi jeg ikke er informert. Som forbrukeren som påberopte seg erstatning da katta døde etter å ha blitt forsøkt tørket i mikrobølgeovnen – det sto ikke i bruksanvisning at den ikke skulle brukes til å tørke katter.

Dette med kort og lang sikt er også noe konstruert. En kollega som var på besøk i Afrika, fikk en leksjon. Han var litt stresset for morgendagens selskap som han hadde ansvaret for, men fikk ingen planleggingshjelp. Han påpekte saken til hushjelpen og fikk som svar: «Vi tar det i morgen. Hvem vet om morgendagen kommer – og om vi får oppleve den».

Er vekta – eller kroppsmasseindeksen - et uttrykk for troen på framtida kanskje? Og betyr det at de med spiseforstyrrelser tror på evig liv?

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.