Terylenbukser klør og stikker. I alle fall gjorde de det før. Slikt blir man en «loose-fit-lover» av.

Det finnes så mange slags juleminner fra barndommen. Et av mine er terylenbukser.

Ikke vet jeg helt hva terylenbukser er for noe. Har prøvd å google begrepet, med får ikke all verden til treff. Men jeg har forstått at det har noe med tøyet å gjøre. Et sted står det at «terylen er et varemerke for syntetiske polyesterfibrer». Et annet sted står det at «Polyesterfiber begynte å tilvirkes for allmennheten i begynnelsen på 1950-tallet. Polyester er nå verdens nest viktigste tøymateriale etter bomull ….» (Mer terylenhistorie finner du her.)

Åkke som: finbuksa til jul ble kalt terylenbukse. Fysj og æsj hvor den stakk. Jeg får gåsehud bare ved tanken. Det startet allerede noen uker før jul – når juleantrekket skulle forberedes. Buska skulle prøves for å få tilpasset årets lengde. Det var en prøvelse, i dobbel betydning.

Men verst var det når den skulle på på julaften, og være på, i timevis.

Påkledningsstrategien var å trekke seg sammen og gjøre seg stiv som ei stålfjær, og gjøre seg så liten som mulig inni dette uvesenet av et klesplagg. Poenget var å stå stokk stiv inne i buksa for å unngå å komme borti den. Men kroppen reagerte med gåsehud og det var uunngåelig å komme borti tekstilene. Har du kjent følelsen av at noe ubehagelig berører toppen på gåsehudnuppene?

Alle mine barnejuler feiret vi hos mormor og morfar. Det innebar en forflytning og en biltur. Tenk deg å skulle ut i kulda og prøve å holde buksa unna huden. Det gikk jo selvsagt ikke, når man skulle sette seg ned i baksete på ei iskald folkevogn. Rene torturen minnes jeg. Der satt jeg og holdt pusten og kjente på at terylenbuksa stakk meg på lår og legger mellom gåsehunuppene – og kirkeklokkene ringte jula inn.

Jeg har en gåsehudfølelse av at det var kaldt hver julaften før i tida. I alle fall virka ikke varmapparatet på Folkevogna, hvis det var noe varmapparat der?

Vel framme hos mormor og morfar var det middag. Lang middag, og buksa var innpåsliten og stakk og klødde som besatt. Omsider ble det åpning av pakker og det ble mye mer spennende å være guttunge. Men terylenbuksa var ikke veldig egnet for å ligge på golvet og få fullt utbytte av lekene.

Egentlig var det lekestunda i den myke plysjnattdrakt på golvmadrassen på gjesterommet til mormor etterpå, som var godstunda. Da kunne man liksom puste dypt og gåsehudfritt, og virkelige se over beholdningen av julegaver.

Jeg grudde meg hele oppveksten til jeg skulle i militæret. Jeg ble fortalt at det bare var å venne seg til tereylenbukser først som sist. I militæret måtte jeg bruke det hver dag. Å du, å du, hvor jeg grudde meg – til ingen nytte selvsagt, som det meste av sånn på-forhånds-bekymringer. Nå ville historien det slik at jeg var udugelig i militæret også, og ble sendt heim før uniformene ble delt ut.

Også den dag i dag spretter den gufne gåsehuden fram når jeg skal krype inn i finbukser. Jeg holder pusten, trekker meg samme som ei stålfjær og kjenner gåsehuden skraper borti tøyet når buksa dras på. Når pustebesværet blir for stort må jeg selvsagt gi etter og puste, og la buksestoffet få bre seg over lår og legger. Og takk og pris, dagens bukser er mye mykere en de hersens terylenbuksene. Selv om jeg vet det: at dagens bukser ikke biter - gjentas gåsehud-holdepusten-krypinni-ritualet seg hver gang jeg ikler meg finstasen. Nå er heldigvis ikke det så ofte da …

Lurer på om det er disse opplevelsene som gjør at jeg den dag i dag har en forkjærlighet for bukser med «loose fit», altså gode, vide og romslige bukser. Når sant skal sies får jeg nesten klaustrofobi av tettsittende, innpåslitne bukser.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.