Sau, salt, søtt og vanilje – er det en ok blanding? Som trøndere har vi jo vent oss til at søtt flatbrød er stas. Men klarer vi å venne oss på parfymert brennevin?

Jula går nå sin gang: ribbe, pinnekjøtt, kveite og sodd. Det er et slags mathierarki hos oss. Gleder meg til pizzaen jeg nå.

I dag var det sodd på menyen - og akevitt: Sodd Aquavit! Jeg er ikke noen finsmaker når det gjelder den slags. En kollega karakteriserte meg som ganske kjedelig da han hørte at jeg hadde kjøpt samme akevitten til jul de siste 20 årene. Jeg har jo registret at både jula, bacalaoen og soddet har fått sin egen akevitt – men jeg har nå holdt ei klar «Linie» og valgt Lysholm.

Husets jule-akevitt-innkjøpssjef hadde i år kjøpt inn flere sorter akevitt.

- Hmm!?. Det var en parfymert ettersmak, var min kommentar etter den første slurken med soddeakevitt. Det var ikke noe forsøk på verken å virke intelligent eller framstå som noen akevittgourmet. Det var bare en spontan reaksjon.

På etiketten på flaska – som for øvrig var skrevet med små snirklete bokstaver – står det at Lysholm Sodd Aquavit er utviklet spesielt for å passe til den tradisjonsrike trønderske retten Inderøy sodd.

[Akevitten har] et tydelig fatpreg og har en harmonisk duft av krydder med innslag av karve, vanilje og anis. Smaken er avrundet og mild, og kompletterer det salte soddet og skjenningen, et søtlig flatbrød som ofte spises sammen med sodd.

I tallerkenen lå Inderøy sodd. Ei skei sodd, en bit skjenning og en slurk akevitt til – ja faktisk smakte det vanilje. Litt surrealistisk dette – salt, søtt og vanilje. Ikke vet jeg om dette passer sammen. Som trønder har jeg jo vendt meg til at sodd og søtt flatbrød er godt – og kuriøst. Men vaniljebrennevin på toppen?

En egen akevitt er jo et viktig bidrag for å gjøre den trønderske kjøttsuppa til festmiddag. Jeg glemmer aldri da vi bodde i Oslo og inviterte våre østlandske venner på sodd. De ble litt undrende da vi aldri kom lengre enn til forretten. Med spesialmerket akevitt hadde det kanskje vært enklere å skjønt at dette var en festmiddag – riktignok fra Trøndelag da.

Som markedsfører og andregenerasjon inderøyning – jeg holdt på å si halvt inderøyning, men kom i hu Per Egil Hegges utsagn om at en halv inderøyning tross alt er bedre enn en «foill» inderøyning – er jeg imponert over Inderøys evne til å framheve grenda. Inderøy har jo markert seg som en gylden omkrok, med masse spennende fluidum: sodd, Sundesakevitt og soddakevitt – og landets største produsent av karve. Fra før er bygda kjent som en høvelig rasteplass for Aasmund O. Vinje da han reiste gjennom Trøndelag i 1860.

Kjenner inderøyrøttene svulme litt ekstra jeg. Attpåtil er jeg sikker på at jeg i min pure ungdom har vært på fest og danset med Elisabeth [Tronstad]– kanskje ikke soddets mor, med i alle fall Inderøysoddets ansikt i dag. Flinke har de vært soddkokerne og spritbrennerne på Inderøy!

Parfymert ettersmak – eller muligens vanilje eller anis: man venner seg jo til alt! Godt jobba Beth og alle andre inderøyninger!

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.