Faren min er i Trønder-Avisa – i kjeldressen sin fra Steinkjer By- og bygdeservice, og nå skal han være prestevikar! Jeg har dermed plutselig blitt prestedatter, og prøver febrilsk å sno meg unna soknerådet…

Pappa er klokker, kirketjener, vaktmester og kårkaill fra før, og han kommer til å gjøre seg godt på prekestolen også. Jeg leser reportasjen med både stolthet og interesse – han skal bytte ut kjeldressen med prestekjolen, står det. I dag leste han tekst i Steinkjer kirke sammen med biskopen!

Det er riktig nok ikke Steinkjer by- og bygdeservice som leverer de sakrale tjenestene – det er prestevikaren nøye med å poengtere. Skjønt – den bygdeservicegjengen gjør egentlig det meste for folk, så hvorfor ikke? Muring, snekring, sveising, maling, preking…?

Jeg sitter derimot her med et brev som har ”Kirken, den norske” sin logo på, der det står ganske tydelig at min deltakelse er ønsket i noe som heter soknerådet. Noen fra valgkomiteen skal ringe meg om noen dager, står det. Jeg har ikke tid akkurat nå, jeg har ikke lyst og jeg trenger å finne gode grunner for å slippe unna – fort. Da hjelper det ikke akkurat at fatter`n avslører i avisa at vår familie har lange tradisjoner for å bekle de fleste kirkelige roller og verv!

Min medblogger Morten i Steinkjerleksikonet spør hva et sokneråd egentlig er når jeg klager min nød til ham (sjøl slipper han glatt unna slike forespørsler, da han er en slags seremonimester i Human-Etisk forbund!). Jeg blir usikker sjøl også – er det en nynorsk utgave at et menighetsråd, skal tro? Sikker er jeg imidlertid på at styreverv i en fremadstormende og lett kaotisk friidrettsklubb får holde i massevis for min del – andre får ta seg av den åndelige dimensjonen.

Jeg tror det blir habilitetsproblematikk som blir min redning i denne situasjonen, faktisk. Siden min far nå er både prest, klokker og kirketjener i Beitstad kirke – og i andre kirker også når det trengs – så blir det vanskelig å ha meg i soknerådet. Jeg blir inhabil – eller ugild, da, dersom soknerådet er et nynorskterritorium.

Dessuten kan jeg kanskje understøtte dette ved å vise til forholdsvis tvilsom atferd i det kirkelige rom i unge år. Jeg er en av ganske få som har stupt hodekråke – i skjørt – oppover hele midtgangen fra utgangsdøra til altertrappa i Beitstad kirke, mens presten sto på prekestolen!

Etter den episoden ble broren min og jeg alltid foret sakte med rosiner enkeltvis i kirkebenken under hele gudstjenesten. Var mamma heldig (pappa satt jo framme i klokkerstolen og ante fred og ingen fare) så tok ikke rosinpakken slutt før under avslutningssalmen og vi satt fortsatt i ro! Kjære kirkeverge eller hvem det nå er som plukker ut folk til disse soknerådene – dette kan du ærlig talt ikke ta sjansen på!!

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.