Dagen i dag er som skapt for ferie, solfaktor 15 og funderinger i fjæra. I dag har jeg fundert over hva det vil si å eie en landbrukseiendom. Er den egentlig bare min?

Grunnen til at jeg sitter med tærne i sanden, drikker kaffe og spekulerer på eiendomsrettigheter er at jeg nylig har lest en doktorgradsavhandling som blant annet handler om hvorfor så mange småbruk i Norge står tomme.

Forsker Frode Flemsæter ved Bygdeforskning har intervjuet folk som eier eller har solgt småbruk i distrikts-Norge. Det viser seg at disse småbrukseierne slett ikke føler at de eier gårdene sine alene, men at de representerer både tidligere og kommende generasjoner i slekta.

Mange vil helst slippe å selge eiendommene, og hvis de må selge så er det en avgjørelse de ikke vil være alene om å ta. At markedsprisen på gården kan være stor påvirker ikke avgjørelsen om å selge eller ikke, i alle fall ikke så mye som myndighetene hadde trodd.

Jeg føler intuitivt at Flemsæter har truffet spikeren på hodet. For meg er det helt utenkelig å skulle selge familiegården vår, som jeg og mannen min bor på og eier i dag. Jeg føler meg så heldig som kan bo på gården og ha arbeid i Steinkjer!

Jeg eier altså gården sammen med slekta mi – både de som lever i dag, de som er døde og de som ikke er født ennå. Jeg kan høste ressurser fra naturen, forvalte skogen og jorda og til og med ekskludere andre fra å høste av ”mine” ressurser.

Men det er også mange flere som eier rettigheter på ”min” jord. Først og fremst deler jeg retten til å ferdes i utmarka og i fjæra, plukke sopp og bær, fiske i sjøen, nyte friluftslivet, bade og se på dyrelivet med alle mennesker i Norge. Allemannsretten er både fantastisk og spesiell, og jeg tror egentlig ikke vi nordmenn vet hvor heldige vi er som har en slik mulighet!

Alt liv i sjøen og havet i Norge eies av Staten. Mens jeg koker kaffe på stormkjøkkenet mitt i fjæra ser jeg ut over Lundleira fuglefredningsområde, et naturreservat som ble opprettet for få år siden. Loaskjæret, ei lita øy som hører til gården min, er blitt med i reservatet. Det var ikke jeg som ba om å få skjæret fredet, men jeg kan på linje med alle andre nyte synet av et rikt fugleliv. Fellesskapet eier retten til å beskytte det biologiske mangfoldet på min grunn.

I det jeg kommer opp til gårdstunet igjen, kommer et par hytteeiere ruslende over tunet mitt på veg til drømmehytta si i fjæresteinene lenger ut. Vi hilser og veksler noen ord om det uventede fine været. Jeg kjenner at jeg blir glad inni meg når jeg tenker på at ”min” eiendom gir så mye glede til totalt åtte hytteeiere med storfamilier.

Disse menneskene eier hyttene sine, men tomtene er festet på min grunn. De eier retten til å bruke området til rekreasjon, til å parkere bilene sine og gå over tunet mitt, til å ha adgang slik at de kan nyte naturen i kraft av allemannsretten. Det ville selvsagt aldri falle meg inn å forsøke å ekskludere noen av dem fra dette. Men om jeg skulle bli så gal at jeg forsøkte det, så ville lovverket hindre meg også. Heldigvis!

Dersom noen av hytteeierne forsøker å ekskludere andre fra å bruke naturen og fjæra på min grunn, vil jeg ta affære. Det er nemlig en rettighet selv ikke jeg som grunneier har, og en handling som vil rokke ved noe av det jeg setter aller høyest i Norge: Allemannsretten. Heldigvis har det aldri vært noe problem i Loafjæra.

Jeg blir trist når jeg hører om ”Adgang forbudt”-skilt, ulovlige gjerder og installasjoner som privatiserer og stenger vegen for folk i fjæra. Å eie en gård eller en tomt i fjæra eller utmarka er noe annet enn å ha ei tomt i et boligfelt i byen. Du er grunneier med skjøte og formelle rettigheter, men må alltid huske at også andre eier rettigheter i det samme området.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.